Dagbok - Johan Sebastian Welhaven

Onsdag 16.Oktober 1847

Enda, 7 år etter min kjære Ida Kjerulf døde, er min lengsel for henne like stor. I dag, som alle andre dager har hennes smil og latter streifet mine tanker, også mitt hjerte verker og minner meg på at jeg ennå har henne kjær. Dagen hun døde har gått gjennom tankene mine flere ganger i dag, den har hjemsøkt meg. Det var den verste dagen i mitt liv. Jeg vet at tuberkulosen var hard mot henne, og det gjør meg vondt å vite at hun hadde det så vondt. Vi skulle gifte oss, men den dagen kom aldri. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg og min kjære Ida fikk oppleve den dagen, den dagen da vi to skulle bli mann og kone.


Min kone Josèphine Bidoulac har en stor plass i mitt hjerte, hun har et livlig gemytt, er klok, kunnskapsrik og er en virkelig interesang dame, og vi har det bra sammen. Likevell kan det ikke måles med Ida Kjerulf sin plass. Hun har en helt spesiell plass, som jeg ikke tror kan fylles av noen andre. Hun er uten tvil min store kjærlighet.

Ida Kjerulf

Den Salige

O, vær hilset atter og velsignet

blide Aand,fra Salighedens Hjem!

Ingen Glæde paa min Vei har lignet

den, du kaldte af min Vaardrøm frem;

ingen Kval kan falde paa min Hjerte

tungt som den, du klaged i min Favn.

O, du Salige, i Fryd og Smerte

har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn.

Alt er følt, fuldkommet og erindret,

Alt fornyes evig i min Sind;

mildt og ømt har Sorgen, der er lindret,

spredet Mindets Fred om mine Trin.

Sorgen vaaged hvor din Aske blunder,

og den vandred gjennem Ørkner hen,

og tilsidst, ved Kjerlighedens Under,

fik jeg dig du Salige igjen.

Og da kom du fra de stille Lande,

og den lange Sørgenat blev klar,

klar ved Skinnet om din rene Pande

og ved Straalen, som dit Øie har;

og paany din Salighed er over

mine Drømme som et Lysets Bad,

og jeg hører atter hvad du lover,

at vi aldrig mer skal skilles ad.

Dette er mitt siste dikt, jeg har skrevet dette til minne om min kjære Ida. Likevell er dette ikke sterke nok ord, til å fortelle verden hvor stort mitt savn er.

Josèphine Bidoulac

Fra hennes siste leveår

Jeg har hatt en bra dag på jobben og jeg trives i min stilling som professor i filosofi. Selv om det har vært harde år, kjenner jeg at jeg er jeg takknemlig for Peter Andreas Much sin støtte, for det har vært verdt motgangen. I dag underviste jeg om "Eksistere det vi ser?", det er like morsomt hver gang å se elevene få reaksjoner på det jeg sier. Uansett om det er vantro, misstro, skepsis eller hva det nå måtte være. Det er dette som er premien for å være professor, å virkelig få tankene deres i gang.

I de siste år har min skrivemåte forandret seg, noe som jeg undrer meg over. Jeg har mistet min typiske polemiske dikting, og min prosa har ikke lenger den typisk kampberedte stilen over seg. Det er akuratt som om tankene mine ikke klarer å tenke slik lengre. Av og til undrer jeg over om at det kanskje har noe med dødsfallet til Henrik Wergeland og min kjære Ida å gjøre. Disse dødsfallene har gjort meg mer myk. Jeg tror også at min kone, Josèphine har mykt meg litt opp.

Nok en dag med sorg og savn, glede, gode og dårlige minner, nye tanker, undring og inspirasjon. Jeg ser frem til morgendagen med nye tanker og erfaringer.